Henrik sa det uten særlig betenkningstid.
Munkeby.
Vi hadde snakket om norske oster. Om hva som var godt, hva som var interessant, og hva som hadde noe mer ved seg.
Hvis han måtte velge én, var det Munkeby.
Så fortalte han om eskene.
De brukte visst ikke mye tid eller penger på emballasjen. Osten kom i enkle hvite esker. Nesten som pizzaesker.
Det var noe ved det som ble hengende igjen.
For Munkeby begynner et helt annet sted enn i en emballasjeavdeling.
Historien begynner på 1100-tallet.
Cisterciensermunker slo seg ned ved Munkeby utenfor Levanger. De bygget kloster og kirke. Så forsvant de igjen. Klosteret ble forlatt. Ruinene ble stående.
I mange hundre år skjedde det ikke stort der.
Så kom en fransk munk.
Fader Joël Regnard tilhørte klosteret Cîteaux i Burgund. Det er moderklosteret til cistercienserordenen.
I 2006 oppholdt han seg hos nonnene på Tautra. Der fikk han høre om ruinene på Munkeby.
Han dro dit.
Resten begynte langsomt.
Noen år senere kjørte fire munker nordover. Joël, Cyril, Bruno og Arnaud.
De hadde ikke med seg stort.
Et trekors.
Noen eiendeler.
Og kunnskap om ost.
I september 2009 ble Munkeby Mariakloster grunnlagt.
Det var den første nye klostergrunnleggelsen direkte fra Cîteaux på flere hundre år.
En av munkene, Cyril, hadde arbeidet med ost i omtrent førti år. Joël hadde hatt ansvar for ysteriet hjemme i Cîteaux.
De visste hva hendene skulle gjøre.
Melken fant de i Trøndelag.
Den kommer fra gårder like ved klosteret. Kumelk. Upasteurisert.
Så begynner arbeidet.
Melken varmes. Løpen gjør sitt. Ostemassen skjæres. Formen fylles.
Deretter kommer tiden.
Munkeby modnes i uke etter uke.
Ostene ligger på granfjøler. De vaskes. Vendes. Tas opp. Legges ned igjen.
En og en.
Det er ikke særlig spektakulært å se på.
Det meste som blir godt, er kanskje ikke det.
Dagen i klosteret begynner tidlig. Før fem.
Bønn. Lesning. Arbeid.
Så bønn igjen.
Munkene kunne laget mer ost.
De kunne bygget større. Ansatt folk. Solgt mer.
De har valgt annerledes.
Osten må passe inn i klosterlivet.
Klosterlivet skal ikke passe inn i osten.
Det er en forskjell.
Når hendene arbeider med ostene, kan tankene være et annet sted. En av munkene har sagt at avstanden mellom arbeid og bønn etter hvert helst skal bli liten.
Kanskje kan man smake slikt.
Kanskje ikke.
Men man kan smake melk.
Man kan smake modning.
Man kan kjenne det litt animalske nær skorpen. Det milde og kremete lenger inn. Saltet. Syren. Melken som har vært levende hele veien.
Oppskriften kom fra Burgund.
Melken kom over jordet.
Der et sted ble Munkeby sin egen ost.
Den har vunnet priser. Også internasjonalt.
Det er selvfølgelig fint.
Men det er ikke det Henrik snakker mest om når han snakker om Munkeby.
Han snakker om osten.
Om munkene.
Og om de hvite eskene.
Jeg liker den detaljen.
For den sier noe uten å forsøke å si det.
Alt arbeidet ligger på innsiden.
Esken skal bare få osten frem.