Det finnes retter som nesten virker for enkle til å bli lagt merke til.
Likevel blir de stående.
Salaten av appelsin og fennikel er en slik.
På Sicilia dukker den gjerne opp midt på vinteren. Ikke som hovednummer på bordet, men mer som en liten pause mellom andre retter. Et fat settes frem. Noen skiver appelsin, litt fennikel, litt olje. Det er alt.
Man kan få inntrykk av at retten ikke egentlig er laget – bare samlet.
Forklaringen ligger kanskje i landskapet. Vinteren er appelsintid på Sicilia. Trærne står tunge av frukt, og på markedene ligger sitrusen i store hauger. Samtidig er fennikelen på sitt sprøeste. Den vokser både dyrket og nesten vilt langs åkerkanter og grøfter.
Så skjer det som ofte skjer i gamle kjøkken: noen legger to ting ved siden av hverandre og oppdager at de passer.
Appelsinen er søt og saftig.
Fennikelen er sprø, med et lite drag av anis.
Når litt olivenolje kommer til, faller smaken på plass.
Det sies gjerne at appelsinen kom til Sicilia med araberne for over tusen år siden, sammen med nye måter å dyrke jorden på. Fennikelen trengte ingen introduksjon. Den hadde vært der lenge.
En fremmed frukt og en gammel middelhavsplante møtes altså på samme fat. Kanskje er det derfor salaten føles så selvfølgelig.
Slik gjør mange det på Sicilia
Til et fat til fire personer trenger du omtrent:
- 3 gode appelsiner
- 2 fennikler
- 3–4 ss mild olivenolje
- litt flaksalt
- nykvernet sort pepper om du vil
Skrell appelsinene helt ned til fruktkjøttet og skjær dem i skiver. La gjerne litt av saften få bli med.
Del fennikelen i to og skjær den i så tynne skiver du kan. Nesten papirtynne.
Legg appelsinskivene utover et fat og fordel fennikelen over. Drypp olivenoljen over, og avslutt med litt salt.
La fatet stå noen minutter før det settes på bordet. Da rekker appelsinsaften, fennikelen og oljen å finne hverandre.
Noen presser også litt appelsinsaft over fennikelen først. Andre legger på et par svarte oliven eller noen tynne skiver rødløk. Slike små variasjoner finnes over hele øya.
Men selve ideen er den samme.
Det er ikke en rett som prøver å imponere.
Den minner bare om noe ganske enkelt:
At når råvarene er gode, holder det ofte å legge dem ved siden av hverandre.