Soffritto med olivenolje, ansjos og estratto. En oppskrift om tid, smak og pasta. Når det er nok, og man kan stoppe.
Det var tid. Og det var rom
En gryte sto på platen. Ikke for å bli ferdig, men for å stå.
I bunnen: olivenolje. Klar. Mild.
Så løk, gulrot og stangselleri. Skåret fint. Lagt ned uten hast.
Varmen var lav. Ingen farge ble presset fram.
Bare tid fikk virke.
Soffritto er ikke et grep. Det er en tilstand.
Når løken slutter å være løk og begynner å være sødme,
da er du der.
Så ansjosen. To, kanskje tre.
Den forsvant. Men etterlot seg dybde.
Deretter estratto. Tomat, samlet og konsentrert.
Ikke mye. Bare nok.
Den fikk stå et øyeblikk i bunnen, til smaken åpnet seg.
Her kan man stoppe.
Pasta. God pasta. Kokt i saltet vann.
Alt vendes sammen. Brød på bordet.
Mer trengs ikke.