En liten reise mellom oliven, focaccia og lavmælt lykke
Fra lufthavnen ved Middelhavet
Fra lufthavnen ved Middelhavet, kjører vi inn på den engelske promenaden. Havet ligger blikk – som en doven sommerdyne. Luften er varm, men ikke påtrengende. Det lukter salt, asfalt og appelsinskall. Alt er stille, men fullt av løfter. En espresso, kanskje. Et pust før veien tar oss videre.
Et stødig ritual mot Riviera dei Fiori
Så bærer det østover – forbi Fyrstedømmets høyborg og Sitronenes by, og inn på Autostrada dei Fiori, eller langs kystveien som svinger seg gjennom landskapet, som en gammel scooter med sjel.
Det kommer an på humøret. Noen ganger haster det å komme fram. Andre ganger er det selve veien som er målet – og unnskyldningen for å spise gelato underveis.
Langs kysten, mot det levende
Til slutt er jeg framme – i min by.
Ikke en glitrende riviera-perle, men en kystby med puls og patina. Fasaden er ikke nyvasket, og her og der flasser det sprukket, okergul murpuss – fortsatt der siden forrige årtusen, da vekslekontorene het Cambio og kaffen kostet 1000 lire. Jeg vet det, jeg var her.
Men byen lever – og det er det som teller.
Scootere smetter mellom smug og diskusjoner, gjennom brede håndbevegelser og enda bredere skuldre. Det ropes fra balkonger, gestikuleres i trafikken, og diskuteres mat med et alvor som i andre land er forbeholdt geopolitikk.
Her får du ikke nødvendigvis rett – men du får alltid svar.
Og midt i alt: kirkeklokkene.
De slår timeslagene med en verdighet som om hele byen fortsatt går etter dem – og kanskje gjør den det. Lyden legger seg over terrakottagul takstein – som et gammelt klede, kjent og trygt – og gir deg en vennlig dytt videre i dagen.
Morgenen begynner med kaffe og søvn i øynene
Nede i pasticceriaen står kortpustede italienere i sandaler og bestiller espresso som om det var livsviktig – og det er det kanskje også. Cornetti fylt med aprikos, stønn og sukkerstøv. En eldre herre leser avisa opp ned. Ingen reagerer. Alt er som det skal.
Mat som smaker. Mennesker som mener.
På fransk side handler det ofte om fasade og finesse. Her, på den italienske riviera, handler det om funksjon og følelse. Om mat som smaker – og mennesker som mener det.
Jeg hilser med et «ciao» til han som alltid sitter på den skjeve stolen utenfor kiosken. Et nikk og et «salve» til grønnsakshandleren, som vet at jeg liker de små melonene som lukter mest og ser ut som de har ligget i sola og tenkt. Vi kjenner ikke hverandre – men vi har sett hverandre. Og det holder.
Alt jeg trenger – på museskritts avstand
I leiligheten jeg leier i år, rett ved kirken, har jeg alt jeg trenger innenfor et par museskritt: En salumeria, en pasticceria, en pesceteria, en focacceria – og en grønnsakshandler som kjenner jorden han selger. Alle drevet av eierne selv. Med ekspertise. Med stolthet. Og med en entusiasme som smitter over disk. Og så spør jeg meg: Hvorfor forsvant faghandelen og spesialbutikkene i Norge?
Det sies at italienerne lever for å spise, mens nordmenn spiser for å leve – kanskje svaret ligger der?
Oljen, brødet og roen
Maten smaker av jorda den kommer fra. Olivenoljen presses av små, mørke taggiasca-oliven fra dalsidene over byen. Mild, gyllen, med et hint av ur og mandel – et flytende gull, og en improvisert balsam om du skulle gå tom. Den helles over alt som tåler det: tomater, ost, brød – og prat som ikke har mål, bare mening.
Brødet er en lokal focaccia – flat, lun og glinsende av olje
Kjøpt hos fru Pellegrini i butikken under. Lun focaccia, med sprø skorpe og små groper fulle av salt og synd. Jeg river i biter, lar oljen trekke inn, legger på noen modne tomater. Et måltid uten behov for applaus – bare ro. Og kanskje en liten siesta.
Pesto med karakter
Ikke den grønne industrikremen som later som. Dette er ekte vare – laget på DOP-basilikum, pinjekjerner, parmesan og lokal olivenolje. Most i marmor, med hånd – og med irritasjon over alt som kommer i plastbeger. Smaken er grønn og kompromissløs, som en bestemor med klare meninger.
Et glass uten spørsmål
På ettermiddagen går jeg til baren der Patricia og Roberto holder fortet. De trenger ikke spørre. Et glass Vermentino settes foran meg – svalt, med et streif av urter, steinfrukt og mulighet for å bli sittende en stund. Ved siden av: en skål oliven. Ingen meny. Ingen støy. Bare klirr fra kjøkkenet og Patrícias stemme, som alltid høres ut som den allerede vet hva du skal si.
Stedet som lar deg være
Dette er mitt jordbærsted. Ikke fordi det er vakkert – men fordi det lar meg være i fred. Ingen småprat. Ingen forventninger. Bare en stillhet som tåler folk. Scootere freser forbi. Bølgene puster mot moloen. Noen krangler om pasta. Alt er som det skal. Det passer inn. Som en sommerskjorte du ikke visste du trengte – og som du strøk med hånda, ikke jernet.
Her går jeg rundt med sand i skoene og salt i skjegget. Spiser enkelt. Snakker lite. Og kjenner at det holder.
Kanskje er det derfor det føles som et hjem – ikke det jeg bor i, men det jeg bærer med meg.
Stranden? Langgrunn. Finkornet. Ingen show-off. Kanskje Ligurias beste – hvis du lar den være fred.
Skrevet i skyggen av en parasoll, med solstikk i panna og et glass Vermentino som ser ut til å forstå mer enn det burde.
