Det begynte som en skrøne.
Du vet – sånn man hører fra en svoger som «har en kompis» som «har sett det selv».
Året var 2013, Skøyen hadde sin egen barbecuefestival, og midt blant pølser, pulled pork og smått nevrotiske grillentusiaster dukket det opp en gjeng spanjoler. Ikke helt vanlige turister – dette var kokker fra Les Trez Alzines utenfor Barcelona. De hadde ild i blikket, sot på hendene og tydeligvis en skrue løs.
Under intervjuet spør jeg eieren om hans beste matminne. Han svarer uten å trekke pusten:
«Forrige uke. Vi grillet en hel ku.»
Jeg smiler, nikker og later som jeg tror på ham. For sånt gjør man, av høflighet.
Men inni meg tenker jeg: «Jaja, og i neste uke skal du vel koke Atlanterhavet.»
Så – uka etter – dumper det inn en e-post. Og der, på skjermen: beviset.
En hel ku, saktevendt over glør. Ikke i panikk, ikke på hastverk – men som et saktegående matritual.
Som en blanding av påskefest, ilddans og mekanisk okseterapi.
Moralen
Hos Maschmanns har vi ikke planer om å grille hele kyr (ikke ennå, red. anm.).
Men historien minner oss om noe:
At tid gjør kjøtt bedre.
At ild gjør smak større.
Og at tålmodighet – i kombinasjon med gode råvarer – alltid betaler tilbake.
Så neste gang du står ved grillen, og naboen lurer på om du er ferdig snart, kan du bare svare:
«Slapp av. Vi har jo bare akkurat begynt.»