Lukten av gull
Trøfler er jordens skjulte delikateser. For å finne dem trengs mer enn en god nese – det handler om samarbeid. I Piemonte har kunsten å trene trøffelhunder vært en del av landskapet i generasjoner. Den tradisjonen lever videre hos trøffeljegere over hele Europa.
I de tidlige morgentimene går de stille mellom eiketrærne, mens hundene snuser langs bakken. Når potene stanser og halen begynner å dirre, vet eieren at noe verdifullt skjuler seg under jorden.
Vil du prøve selv? Her er veien fra lek til lukten av gull.
1. Velg riktig hund
De beste trøffelhundene er ikke nødvendigvis rasehunder. De fleste er blandinger – hunder med skarp luktesans, tålmodighet og lyst til å jobbe. Mange sverger til lagotto romagnolo, men enhver hund med nysgjerrighet og arbeidsglede kan læres opp.
Kort sagt: Det er ikke stamtavla som teller, men snuta.
2. Bygg tillit først
Ingen hund søker godt uten å stole på føreren sin. Forholdet mellom hund og eier er selve grunnmuren. Når båndet er sterkt, oppstår den stille kommunikasjonen som kjennetegner de erfarne trøffelteamene i Piemonte.
De sier at hunden egentlig finner trøflene for å glede deg – ikke for belønningen. Det er et vennskap med luktesans.
3. Begynn med luktelek
Start enkelt. La hunden lukte på en trøffelbit eller en bomullsdott med trøffelolje. Gjem den i gresset eller i en potte med jord. Når hunden finner den, får den umiddelbart ros og belønning.
Korte økter, daglig trening – det er nøkkelen. For lang økt, og hunden begynner å tro det hele er et teatersportkurs.
4. Øk vanskelighetsgraden gradvis
Etter hvert flytter du øvelsene ut i naturen. Gjem trøffelen dypere, og varier underlaget. Hunden skal bruke nesa, ikke øynene. Hver gang den lykkes, belønnes den rikelig.
Små steg, stor tålmodighet – og en god dose optimisme.
5. Tren der trøfler faktisk trives
Eik, hassel og poppel er trærne som oftest gir trøfler. Fuktig, kalkrik jord er ideelt. I Norden betyr det sjeldent klima, gjørme og flaks.
Likevel finnes de – vinter- og sommertrøfler, særlig på kalkgrunn i Danmark og enkelte steder langs Oslofjorden og i Telemark.
Når hunden markerer et sted, lar du den grave litt før du forsiktig tar over. Ikke for mye – naturen liker diskresjon.
6. Grav med respekt
Bruk et lite redskap, en sapin, for å løfte trøffelen ut uten å skade røtter og jordlag. Etterpå dekkes hullet nøye til. Hunden får sin belønning – gjerne både mat og kos.
Det er en stille seremoni, mer enn et funn. Lukten alene forteller hvorfor denne knudrete soppen er verdt jakten.
7. Et livslangt samarbeid
Å trene en trøffelhund handler ikke om rask suksess, men om tålmodighet og fellesskap. Når du og hunden finner den første ekte trøffelen sammen, er det ikke bare lukten som sitter igjen – men gleden over å ha funnet noe sammen, i stillheten under trærne
Moralen
Noen jakter gull, andre jager likes. Vi som går bak en hund i novemberregn, leter etter noe helt annet: et lite tegn på at naturen fortsatt gjemmer hemmeligheter for oss.
Om du finner en trøffel, gratulerer. Om du ikke gjør det, har du i det minste fått frisk luft, sølete sko – og en hund som tror du er genial.
Og det er kanskje den fineste belønningen av alle.
Skulle du likevel komme tomhendt hjem, finnes det trøfler i delikatessedisken på Maschmanns – ferdig funnet, men like velduftende.
Tekst og bilder er tidligere publisert på slowpix.org og er av John Tollefsen