Dette er ikke en suppe man lager i forbifarten.
Saint-Germain trenger ro, lav varme og god tid.
Først dufter det voldsomt av urter, nesten for mye.
Så skjer det noe stille i gryten.
Smakene finner hverandre
og blir til noe man ikke helt klarer
å sette fingeren på – bare husker.
Saint-Germain – langtidskokt ertesuppe
Til 4 personer´´
Dette trenger du:
- 2 pakker frosne grønne erter
(ca. 800 gram) - 1 stor løk, grovhakket
- ca. 2 dl gulrot i små biter
- 1 lite stykke bacon
- 1 ss tørket timian
- en god håndfull frisk salvie
- vann
- buljong
- ca. 2,5 dl kremfløte
- salt
Slik gjør du
Ha erter, løk, gulrot, bacon og urter
i en romslig gryte.
Fyll på vann så det akkurat dekker.
Kok opp.
Skru varmen godt ned
og la gryten syde/småkoke i minst tre timer.
Rør av og til og spe med
mer vann underveis.
I starten er duften kraftig, nesten påtrengende.
Ikke bli urolig.
Etter hvert slipper urtene taket,
og en rundere, dypere aroma tar over.
Når alt er helt mørt,
ta ut baconstykket.
Kjør resten glatt med stavmikser
eller press det gjennom sil.
Ha suppen tilbake i gryten.
Spe med varm buljong
til passe tykk konsistens
og la den koke opp igjen.
Smak til med salt
og noen dråper sherry eller risvin.
Rør inn fløten.
Smak til med salt.
Server varm.
Har man én gang spist denne suppen,
forstår man hvorfor den ikke kan forseres.
Det er ikke urtene man smaker.
Det er tiden som har fått lov å virke.
Den lange koketiden – over tre timer – handler ikke om å
gjøre ertene møre, men om å gi smaken tid til å falle til ro.
På halv tid har du en god, grønn ertesuppe. På full tid har du en
roligere suppe der urtene har stilnet, baconet bare er dybde,
og alt smaker mer av ro enn hastverk.
KOKKETIPS: Suppen kan fint servers kald. Pynt gjerne med mynte.
En liten parentes:
Urtehagen på Knatten (1973) ble en uventet bestselger
og kom i flere opplag.
Oppskriften er hentet herfra, signert Annemarta Borgen –
og det sies at ektemannen, forfatteren Johan Borgen,
ble en smule misunnelig på salgstallene.
Navnet peker mot Saint-Germain-des-Prés i Paris,
bydelen der erter, smør og fløte lenge har hatt høyere status
enn raske løsninger. Suppen fikk navn etter stedet,
slik retter ofte gjorde før oppskrifter ble vare.