Det står «ekte» på tuben.
Den ligger i kjøleskapet hos de fleste av oss. Har gjort det i generasjoner. På frokostbordet. På rekesmørbrødet. På egg og tomater.
Mange liker den. Jeg også.
Men her om dagen leste jeg ingredienslisten. Det var da jeg begynte å tenke.
Majones er egentlig en enkel ting. Egg. Olje. Litt syre. Kanskje en skje sennep. Salt. Det er ikke mer som skal til. Det er noe av det vakre med den. En bolle. En visp. En stø hånd.
Så ser jeg på ingredienslisten til den industrielle varianten.
Olje. Vann. Eggeplomme. Eddik. Sukker. Salt. Fortykningsmidler. Konserveringsmidler. Surhetsregulerende middel. Aroma. Antioksidant. Fargestoff.
Ikke fordi noen ønsker å lage dårlig mat. Men fordi maten skal reise. Stå på lager. På lastebil. I butikk. I kjøleskap. Den skal være den samme i Tromsø som i Kristiansand. Den samme i juni som i november.
Det er krevende arbeid.
Så finnes den andre majonesen. Den som lages på et kjøkken. Rapsolje. Egg. Hvitvinseddik. Sennep. Salt. Pepper. Sitron.
Den varer ikke like lenge. Tåler ikke like mye. Men den smaker av det den er laget av.
Det er forskjellen. Ikke mellom god og dårlig. Men mellom mat og system.
Vi lever i en tid hvor maten blir billigere å produsere og dyrere å forstå. Ingredienslistene blir lengre. Avstanden mellom råvaren og tallerkenen øker litt for hvert år.
Likevel lengter mange tilbake. Ikke til fortiden. Bare til noe enklere. Til et stykke brød med majones som smaker egg. Til en tomat som smaker tomat. Til et måltid som ikke trenger en produktutvikler for å forklares.
Det betyr ikke at alt skal lages hjemme. Det betyr bare at det er verdt å huske hva ting egentlig er.
Majones er en av de enkleste sausene som finnes. Kanskje er det derfor den egner seg så godt som målestokk.
For når en saus av egg og olje trenger en halv side med ingredienser, forteller det noe om maten.
Men kanskje enda mer om tiden vi lever i.