Kanskje er det derfor Edo kjennes nær nå.
Et 300 år gammelt bykjøkken som minner oss om at mat blir bedre
når vi følger naturen, ikke kalenderen.
Romjulen har sin egen tid.
Den går saktere – men bare hvis vi lar den slippe til.
Vi sitter med ribbefett på fjøla, noen rester i kjøleskapet
og en stille uro for alt som venter når tempoet skrus opp igjen.
Rart hvordan vi glemmer at kjøkkenet en gang fulgte årstidene,
ikke algoritmene.
Og så dukker Edo opp.
Ikke som eksotisk pynt, men som en påminnelse.
På 1700-tallet var Edo en millionby.
Et tett, levende sted med et matsystem som gikk i takt med naturen.
Alt lokalt. Alt i kretsløp.
Det vi i dag kaller bærekraft, var for dem bare hverdagen.
Hva slags kjøkken var dette?
Edo spiste ikke stort, men de spiste klokt.
Ris som base. Grønnsaker som variasjon.
Bønner og tang som ryggrad.
Litt fisk – ofte tørket eller fermentert – brukt som smak,
ikke overflod.
Et kjøkken som kjente sitt eget rom.
Naturens rom. Ikke butikkens.
Uten kjøleskap måtte man spille på tid.
Salting. Tørking. Gjæring.
Alt ble brukt. Rot til stilk. Hode til hale.
Det som ikke ble mat, ble jord.
En by som gikk i sirkel lenge før ordet
«sirkulærøkonomi» fikk konferanser oppkalt etter seg.
Hvorfor treffer dette oss nå?
Kanskje fordi vi kjenner på en slags metthet.
Ikke bare i magen, men i hodet.
For mange valg. For lite rytme.
Et kjøkken som alltid er på,
uten å høre etter.
Edo minner oss om at smak ikke kommer av mengde,
men av nærhet.
Til sesongen. Til stedet. Til teknikken.
Å vente på det som er modent nå,
i stedet for å jage alt som finnes alltid.
Hva betyr det for oss i romjulen?
Ikke at vi skal spise som Edo.
Men kanskje at vi kan tenke litt mer som dem.
Løfte råvarene som faktisk har noe å si i årstiden.
Finne smaken i det enkle, det nære, det som er her.
Ikke i overfloden som stjeler oppmerksomheten.
Romjulen er et mellomrom.
En tid der verden senker stemmen,
og vi kan lytte til kjøkkenet igjen.
Når papiret er ryddet bort og restene brukt opp,
står én tanke igjen:
God mat begynner før den havner på tallerkenen.
I romjulen er det lettere å huske.
KILDER:
- Sustainability in EDO (1603–1867) – kort, pedagogisk inngang til Edo som “proto-sirkulærøkonomi”, med fokus på ressurser, energi og gjenvinning.
https://www.japanfs.org/en/edo/index.html - Japan’s sustainable society in the Edo period (1603–1867) – artikkel som konkret beskriver hvordan nattjord, halm, avfall og begrensede ressurser ble til et nesten lukket kretsløp.
https://www.resilience.org/stories/2005-04-05/japans-sustainable-society-edo-period-1603-1867/ - Lessons from Edo – The Resurgence Trust – refleksjonstekst som nesten speiler en romjulsstemning: Edo som et historisk eksempel på lokal rytme, nedskalering og et mer stillferdig, ressurssmart samfunn.
https://www.resurgence.org/magazine/article3998-lessons-from-edo.html