En lunsj i Vernazza, en av de små byene i Cinque Terre, kan minne oss om hvor enkelt et måltid egentlig kan være.
Jeg husker et bord ved siden av oss. En familie satt der med vann, brød, litt salt og en liten skål olivenolje. Ikke mer. Likevel virket måltidet helt fullendt.
Slik mat har ofte en egen verdi. Ikke fordi den er avansert, men fordi råvarene får tale. Et stykke brød, litt salt og en god extra virgin olivenolje kan være nok til å gjøre et måltid både rolig og tilfredsstillende.
Jeg ble stående og betrakte det et øyeblikk, slik nordmenn gjerne gjør når vi plutselig snubler over noe ekte. Vi er blitt så opptatt av næringsinnhold at vi knapt rekker å sette oss før noen begynner å snakke om proteiner, kalorier og hva som er «riktig» å spise.
Der satt de midt i livet, uten annet enn det som trengs: et brød som ikke er most av maskiner, og en olivenolje som lukter nyslått gress.
På Ristorante Belforte – der gulvet heller svakt mot havet – slo det meg noe enkelt: Livet er sjelden helt i vater. Kanskje er det nettopp derfor slike små måltider får en affeksjonsverdi som varer lenge etter at bordet er ryddet.