Det er mye rart man kan kalle en liten fisk. I Norge har vi klart å gjøre én og samme skapning – brislingen – til både ansjos og sardiner. Litt sånn som om kua plutselig ble både geit og hest, alt etter hvem som skulle kjøpe den.
Brislingen – vår egen lille juksefisk
Brislingen er en kortvokst slektning av silda, vanligvis 9–11 centimeter lang. I hermetikkindustrien har den fått flere roller:
- Legger du den i krydderlake og serverer til julematen, kaller vi den ansjos.
- Putter du den i olje eller tomatsaus på boks, så er den plutselig sardiner.
De ekte varene
- Ansjos – egentlig en helt egen art, med det latinske navnet Engraulis encrasicolus. Den er salta, ofte lagret i olje, og har en kraftigere smak.
- Sardiner – ekte sardiner heter Sardina pilchardus og lever i Middelhavet og Atlanterhavet. Litt større, litt feitere, og en helt annen fisk.
Men i butikkhyllene i Norge? Der er det stort sett brisling forkledd som både det ene og det andre.
Litt historikk
På slutten av 1800-tallet hadde Stavanger over 70 hermetikkfabrikker. Brisling på boks ble eksportert som “sardiner” til hele verden. Franskmennene hadde sine sardiner – vi hadde våre. Om noen ble lurt? Høyst sannsynlig. Men det var god butikk.
Hva skal du tro i dag?
- Ser du “ansjos” til julematen: det er brisling.
- Ser du “sardiner” i olje eller tomat: også brisling.
- Vil du ha ekte ansjos eller sardiner: da må du til en spesialbutikk. Maschmanns har dem, men ellers er det heller skrint.
Konklusjon:
Norsk ansjos er ikke ansjos. Norsk sardiner er ikke sardiner. Men norsk brisling er verdensmester i å late som.