Brislingen er en slik fisk.
Den lille fisken med det overraskende kule navnet
Sprattus sprattus
har nemlig blitt både ansjos og sardiner
i norsk dagligtale –
uten selv å ha blitt spurt.
La oss ta det rolig,
og begynne med det enkle.
Brisling er en egen fiskeart.
En liten slektning av silda,
vanligvis 9–11 centimeter lang,
fanget langs norskekysten i generasjoner.
Mild i smaken, takknemlig å legge på boks,
og svært samarbeidsvillig.
Ansjos, derimot, er egentlig noe annet.
Ekte ansjos heter Engraulis encrasicolus.
Den lever lenger sør,
og smaker langt mer enn størrelsen tilsier.
Salt, modnet, tydelig i stemmen.
En fisk med autoritet.
Sardiner er også sin egen art.
Sardina pilchardus.
Litt større, litt feitere,
og ofte forbundet med Middelhavet,
sol og rolige måltider
hvor ingen later som de er noe annet.
Så langt er alt ryddig.
Forvirringen begynner
idet vi kommer til Norge.
Her har vi gjennom historien valgt
en mer pragmatisk løsning.
Vi hadde mye brisling.
Vi hadde hermetikkindustri.
Og vi hadde ambisjoner.
I Stavanger, hermetikkens hovedstad,
ble brisling på boks sendt ut i verden
som “sardiner”.
Det solgte bedre.
Det hørtes riktigere ut.
Og det fungerte.
Senere fikk vi “ansjos” til julematen.
Ikke ekte ansjos,
men brisling lagt i krydderlake
med sukker, eddik og krydder.
Perfekt til poteter,
kålrotstappe og høytid.
Dermed oppsto den norske særordningen:
Ansjos er ikke ansjos.
Sardiner er ikke sardiner.
Men begge kan være brisling.
En liten, men viktig parentes:
Ordet sardiner er ikke én bestemt fisk.
Internasjonalt brukes betegnelsen om
et titalls små, oljeholdige fiskearter
i sildefamilien.
FAO og Codex Alimentarius opererer med
rundt 20–21 ulike arter
som lovlig kan selges som sardiner
i hermetikk-sammenheng,
fordelt på slekter som
Sardina, Sardinops og Sardinella.
Med andre ord:
“Sardiner” er like mye et handelsnavn
som en artsbetegnelse.
Litt som vin merket
“Sør-Europa”.
Du må vite litt mer
for å vite hva du får.
Er dette juks?
Kanskje.
Men det er i hvert fall typisk norsk.
Praktisk. Nøkternt.
Lite opptatt av hva resten av verden
måtte mene.
Og rett skal være rett:
Brislingen gjør en strålende jobb.
Den er bærekraftig, velsmakende
og dypt forankret i vår matkultur.
Men det er greit å vite
hva som er hva.
For noen ganger vil du ha
den salte kraften til ekte ansjos.
Andre ganger den runde fylden
til en ekte sardiner.
Og ofte holder det lenge
med vår egen lille fisk,
som har blitt kalt mye rart
og tålt det med verdighet.
Sprattus sprattus.
Liten fisk.
Stor fleksibilitet.
Et ganske godt bilde
på hvordan vi i Norge
har tatt oss til rette –
og levd helt fint med det.
Og bare så det er sagt,
helt til slutt:
Hos Maschmanns har vi valgt
å være litt mindre pragmatiske.
Her fører vi originalen –
Sardina pilchardus –
ekte sardiner fra Minerva i Portugal.
Ikke fordi alt annet er feil.
Men fordi det noen ganger er fint
å vite nøyaktig
hva som ligger i boksen.