Published: 17.02.2026

Gulasjsuppe for gulasjbaroner – og alle oss andre

Uttrykket gulasjbaron stammer fra første verdenskrig, da noen tjente godt mens andre måtte strekke maten langt. Navnet kom fra gulasjen — den enkle gryten som kunne mette mange når tidene var urolige. Litt ironisk ment den gang, men fortsatt et ord som minner oss om forskjeller rundt samme bord. Gulasjen gjør fortsatt det samme: den samler folk og får tempoet litt ned.

Du trenger (4–6 personer)

  • 800 g høyrygg eller bog av storfe, i terninger
  • 2 gule løk, grovhakket
  • 2 fedd hvitløk
  • 2 ss paprikapulver (helst røkt og mildt)
  • 1 ts karve, lett knust
  • 1 ts spisskummen
  • 2 ss tomatpuré
  • 1 rød paprika, i biter
  • 2 gulrøtter, i skiver
  • 600 g poteter, terninger
  • 1,2 l god kraft (okse eller kylling)
  • 1 laurbærblad
  • Litt chiliflak etter smak
  • Salt og nykvernet pepper
  • Smør eller nøytral olje til steking

Slik gjør du

  1. Brun kjøttet godt i flere omganger.
    Farge gir dybde — ikke hopp over dette.
  2. Surr løk og hvitløk mykt i samme gryte.
  3. Rør inn paprikapulver og tomatpuré raskt,
    uten at det brenner.
  4. Legg kjøttet tilbake, hell på vin/sider
    og deretter kraft.
  5. Tilsett krydder, paprika og laurbær.
    La småkoke rolig i ca. 60–75 minutter.
  6. Ha i poteter og gulrøtter og kok videre
    til alt er mørt, ca. 20 minutter.
  7. Smak til med salt, pepper og litt chili.

Maschmanns-twist

  • Server med lyst surdeigsbrød som får
    gjøre den viktigste jobben: samle opp
    resten av gryta.
  • Litt finrevet sitronskall helt til slutt
  • Grovhakket persille ved servering

Suppen skal være fyldig, men fortsatt suppe —
ikke stuing.

Om gulasjbaroner – et lite etterord

Uttrykket gulasjbaron oppsto under første verdenskrig.
I en tid preget av knapphet og uro oppstod samtidig
nye rikdommer. Enkelte tjente godt på handel og tilgang
til varer som andre manglet, mens folk flest måtte få
maten til å rekke lenger enn før. Pressen begynte derfor
å bruke betegnelsen litt ironisk — gulasjbaroner — om dem
som levde godt mens grytene hos andre ble stadig tynnere.

I dag brukes ordet sjeldnere om penger alene, og ofteres
om et bilde på en elite som beveger seg i lukkede kretser,
tett på makt og innflytelse. Kritikken ligger ikke først
og fremst i rikdommen, men i avstanden som kan oppstå til
hverdagen utenfor — når nettverk og posisjon gjør det
lettere å overse hvordan valg oppleves for andre.

Kanskje er det derfor gulasjen fortsatt fungerer som en
liten motvekt. Den minner om en tid da mat handlet om
ådele, strekke og samle — og om at noen av de mest varige
rettene oppsto nettopp når forskjellene ble tydelige
rundt bordet.