Spørsmålet vi ikke var forberedt på
Vi var på Sicilia, hos vår olivenbonde. Kvelden var varm, luften tung av rosmarin og vin. Det var god stemning – latter, glassklirr og lyden av bestikk mot keramikk.
Midt under middagen kom spørsmålet:
Hvordan kan dere spise oppdrettslaks?
De hadde sett bildene. Fisk med sår. Rømninger. Gift som siger ut i fjordene.
Vi prøvde å svare, litt nølende.
At dette handler om svake politikere, en mektig næring, en sterk lobby –
og en presse som helst ser en annen vei.
Likevel finnes det noen der ute som prøver.
Folk som faktisk vil samarbeide med naturen,
ikke presse den til bristepunktet.
En industri på tillitsbrist
Folk vender seg bort. I Norge har sjømatkonsumet falt fra 21,5 til litt over 18 kilo i året – ned 12 prosent på ti år (Norges sjømatråd).
Blant barn og unge er nedgangen hele 26 prosent på fem år (OsloMet).
Politikerne skylder på pris, men det handler vel så mye om tillit – og et stille ubehag over hva som egentlig foregår under overflaten.
En kø av død fisk
I fjor døde anslagsvis 57,8 millioner oppdrettslaks i norske merder – rundt 160 000 fisk hver dag.
Om hver fisk veier i snitt to kilo, tilsvarer det over 115 000 tonn død fisk.
Skulle man fraktet dem bort, ville det fylt en kø med nær 5000 trailere – fra Oslo til Drammen og tilbake igjen.
Et stille regnestykke som sier mer enn mange rapporter.
Lyspunktene langs kysten
Likevel finnes det håp.
Langs kysten vokser en ny generasjon havbrukere fram – folk som tenker annerledes om fôr, plass og tempo.
Der fisken får vokse saktere, men lever bedre.
Der målet ikke bare er vekst, men verdighet.
Hos Kvarøy på Helgeland har de forstått det. Her handler ikke havbruk om å temme naturen, men å samarbeide med den. Laksen får god plass, rikelig med tid, og fôr som er utviklet for både fisken og havet sitt beste.
Resultatet merkes – i smaken, i kvaliteten, og i samvittigheten.
Når du spiser Kvarøylaks, spiser du ikke bare et produkt. Du tar del i et forsøk på å rette opp et ubalansert hav.
Smaken av havet – slik den skal være
På Sicilia den kvelden fikk vi makrell, sjøkreps og torsk. (Se bilder under.) Enkle retter, ren smak av hav. Det slo meg hvor nært det kan være, om vi bare vil – smaken av fisk som har levd godt, og håpet om at havet igjen kan gjøre det samme.
Hos Maschmanns velger vi leverandører som deler den troen.
Vi får av og til høre at vi er dyre – vi sier at vi selger verdifull mat.
Den koster kanskje mer, men den smaker av noe mer enn pris.
Den smaker av tillit.